Interessen for spiselige ville vekster har nærmest eksplodert de siste årene. Det er gledelig fordi mange tradisjonelle «ugressplanter», som finnes nær sagt over alt, faktisk har en stor matverdi, både når det gjelder smak og næringsinnhold. I en grøftekant nær deg kan du finne alle ingredienser til en god vårsalat, særlig hvis du blander vekster med mildere smak (for eksempel skvallerkål) med vekster med en sterkere smak.
Av Pernille Næss og Roger Andersen (foto)
Når det gjelder ville vekster med en utpreget, og ganske sterk smak vil vi slå et slag for løkurt. Denne veksten har druknet litt i den store hypen som er blitt ramsløk til del. Ramsløk er blitt den store «mote-urten» og i mange Facebook-grupper spør folk desperat etter hvor de finner den. I nærområdet til OOSN er mange ramsløkforekomster i naturreservater. Der er det imidlertid strengt forbudt å plukke. Naturreservatene har en sårbar natur, ofte med en del sjeldne arter. Da kan horder med ramsløkplukkere potensielt ødelegge lokal vegetasjon som sjeldne arter er avhengige av. Derfor vil vi i OOSN gjerne fremme løkurten, som faktisk ikke er så ulik ramsløk på smak.
Løkurt (Alliara petiolata) hører hjemme i korsblomstfamilien. Felles for mange av de spiselige ville vekstene i denne familien er at de kan ha en mer eller mindre distinkt sennepssmak. Det skyldes at at korsblomster inneholder sennepsoljeglykosider. Frøene som brukes til å lage sennep tilhører også korsblomstfamilien, men disse vekstene vokser ikke vilt i Norge.
Løkurt har en smak av løk, og til dels hvitløk, samtidig som man kjenner en ettersmak av sennep. Du kan derfor prinsipielt bruke løkurt der du ville brukt ramsløk (eller hvitløk). Hovedforskjellen er at ramsløk har en genrelt kraftigere smak, mens løkurt smaker noe «rundere». Det er derfor viktig å prøve seg frem med mengde.
Løkurten er karakterisert av grønne blader som er nyre- til hjerteformede. På denne tiden ser vi bare bladene i en rosett langs bakken. I mai begynner den som regel å blomstre, da får den etter hvert en lengre stilk med små hvite blomster med fire kronblader som er samlet i toppen. Blomstene kan du bruke som garnityr.
Se godt på bildet. Det er vanskelig å ta feil av løkurt, og den har ingen giftige forvekslingsarter. Den ligner mest i tidlig stadium på korsknapp (leppeblomstfamilien), men korsknappen er ikke giftig og har en enda mer utpreget aromatisk smak og lukt. Løkurten vokser nesten overalt i vårt nærmiljø, både i kratt, veikanter, bed og i skogkanten. Hvis du tar et løkurtblad og gnir det mellom fingrene så kjenner du raskt en utpreget løklukt.
Akkurat nå er løkurten på sitt beste. Du kan sanke bladene og bruke dem i salat, men prøv deg frem med mengde pga den ganske intense smaken. Du kan lage en puré med kun løkurtblader og en nøytral olje. Denne løkurtpuréen holder seg ganske lenge i kjøleskap, så lenge du «mater» den med olje slik at den ikke blir tørr. Dette er et utgangspunkt for en god smakstilsetning der du ellers ville brukt ramsløk eller hvitløk. Vær bare oppmerksom på at løkurten mister mye smak ved varmebehandling. Du kan bruke løkurtpuréen i majones, dipper og sauser for eksempel. Lag gjerne en pesto av puréen, men prøv deg frem med hasselnøtter eller hvalnøtter i stedet for pinjekjerner. Og gjerne en norsk, fast og smaksrik ost i stedet for parmesan.
Du kan bruke løkurtpuréen som et utgangspunkt for en enkel urtedipp:
– Et beger med crème fraîche
– 2-3 spiseskjeer med majones (gjerne hjemmelaget)
– Dijonsennep etter smak
– Finhakkede urter – prøv deg frem med mengde løkurt
- Litt pepper etter smak
Denne urtedippen passer veldig godt i grillseseongen til både grillede grønnsaker, kjøtt og fisk.