Det var en hustrig og mørk dag i desember – men skogen kalte. Etter en kort kjøretur var jeg der og ble møtt av gamle kjente:
store og lubne men stive etter en kald natt vokste de i rad på en gammel trestamme: gulgrønne lærhatter, en praktfull sopp.
Senere fant jeg rødvorter og pinnehatter i mengder, samt grankonglehatter, blek nettsopp og rødt torneskinn – alle vanlige arter som kommer når det er vått og kaldt.
Men så dukket de opp, masse små gule soler som dekket seljestubbene og lyste opp i den mørke dagen. Vintersoppen – en merkelig sopp som er varmere enn omgivelsene. Den stopper opp i veksten når det er minusgrader, men fortsetter å vokse i litt mildere perioder. I tillegg kan den spises.
Til slutt var jeg langt inne i skogen. Og der dukket det jammen opp noen gjenglemte traktkantareller, stive som pinner etter frostnatta. Det var bare å brekke dem av og putte dem i kurven.
Snart begynte snøfillene å dale, det var bare å komme seg hjemover. Dette ble nok årets siste sopptur. Dagen hadde vært god, jeg hadde jo fått sol i øynene.
© Tekst og foto: Tove Jacobsen